NOKUTs akkrediteringsprosesser bidrar til å sikre kvalitet
Det er på høy tid at også prosessen med akkreditering av nye utdanninger evalueres og endres, skrev Seunn Smith-Tønnessen, universitetsdirektør ved Universitetet i Agder, i et innlegg i Khrono 25. januar. NOKUT ønsker slike innspill til hvordan vi kan forbedre prosessene våre velkommen.
For NOKUT er det en ambisjon at utdanningsinstitusjoner i størst mulig grad skal være selvakkrediterende. Derfor mener vi at det er bra at norske universiteter og høyskoler har høy grad av autonomi, og at de selv kan akkreditere de aller fleste nye studietilbud uten å søke godkjenning hos oss.
Når det gjelder akkreditering av profesjonsutdanninger i juss og psykologi, var det en mulighet som åpnet seg da den forrige regjeringen ga alle institusjoner som ønsker å etablere slike studietilbud, mulighet til å søke NOKUT om akkreditering. Med forutsetning om godkjenning fra NOKUT vil regjeringen gi institusjonene rett til å tildele denne graden. Tidligere var disse utdanningene forbeholdt noen få institusjoner.
Selvakkreditering innebærer at det er institusjonene selv som gjennomfører de nødvendige prosessene for å forsikre seg om at studiene de vil opprette, tilfredsstiller nasjonale kvalitetskrav fastsatt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT. Faktisk er det slik at norske universiteter og høyskoler har større faglig autonomi enn i de fleste andre land. Samtidig har de et større ansvar for selv å sikre at utdanningskvaliteten er tilfredsstillende. Dette tillitsbaserte systemet sparer institusjonene, NOKUT og samfunnet for mye ressurser.
Dersom en institusjon ønsker å opprette et studietilbud den ikke har rett til å akkreditere selv, må den søke NOKUT. Da er det vi som gjør jobben med å vurdere om alle kvalitetskravene er oppfylt. Det gjør vi ved å oppnevne en sakkyndig komite fra det relevante fagmiljøet som går gjennom og vurderer søknaden. Smith-Tønnessen mener at prosessen fremstår "gammeldags, bakstreversk, lite transparent og sløsende." Selv om jeg forstår at det kan være frustrerende å vente lenge på svar, er jeg ikke helt enig i beskrivelsen.
For det første er dialog og åpenhet viktig for NOKUT. Vi arrangerer regelmessig søkerkurs for de som vil søke akkreditering av studietilbud, og under selve prosessen gir vi løypemeldinger og svarer på spørsmål søkeren måtte ha. Når vedtak er fattet, publiserer vi alltid utfyllende rapporter. Vi vil at prosessene våre skal være åpne og enkle å forstå. Det er en fordel både for de som søker og for oss som behandler søknadene.
Ved å bruke en sakkyndig komite til å gjøre vurderingen sikrer vi en form for fagfellevurdering av akkrediteringssøknaden. Jeg mener det er en styrke at søknaden blir vurdert av uavhengige fagpersoner. Det gir legitimitet til saksgangen, NOKUTs avgjørelse og til utdanningen dersom den blir akkreditert. De sakkyndige gir også gode råd på veien videre og anbefalinger om videreutvikling av utdanningene.
Høyskolene og universitetene har også mulighet til å kommentere på et utkast til rapport og gjøre mindre endringer som svar på den sakkyndige komiteens rapport. Dersom søknaden da blir sendt tilbake til komiteen for en ny vurdering, vil konsekvensen være at saksbehandlingen tar lengre tid.
Jeg er likevel enig med Smith-Tønnessen i at prosessen i NOKUT for tiden tar lang tid. Dette henger sammen med at NOKUT har knappe ressurser og begrenset kapasitet. Vi mottar mange søknader fra fagskoler, høyskoler og universiteter. Vi skulle gjerne behandlet disse raskere enn hva vi er i stand til i dag. Samtidig er det vår jobb som kvalitetssikringsorgan å sørge for at det blir gjort skikkelige vurderinger.
Jeg er også enig i at akkrediteringsprosessen kan utvikles videre, og her er vi alltid åpne for innspill. I NOKUTs nye strategi skriver vi at vi må ha "evne til å tilpasse oss endringer, til å ta i bruk og dele ny kunnskap og til å forbedre og utvikle metoder og prosesser for å løse oppgavene effektivt og med høy kvalitet." I denne sammenhengen er det flere ting vi kan se på. Det inkluderer kravene vi stiller til utdanningsprogrammer og institusjoner som søker akkreditering. Hensikten med kravene er å sikre at utdanningene holder det kvalitetsnivået samfunnet forventer og trenger.
Når vi endrer måten vi jobber på, må det gjøres i dialog med sektoren. Utdanningsinstitusjonene og samfunnet må oppleve at det vi gjør er formålstjenlig og bidrar til kvalitetsutvikling. Jeg vil derfor takke for Smith-Tønnessen innspill, og når vi skal gjøre forbedringer i våre prosesser, vil hele sektoren bli involvert.
Dette innlegget ble først publisert i Khrono 23. februar