NOKUT og tillit
Kvaliteten skal være det avgjørende når det skal etableres utdanningsinstitusjoner.
I et intervju med Khrono i anledning NOKUTs 20-årsjubileum uttalte jeg at det eksempelvis ikke skal ligge et universitet på Nesna bare fordi Senterpartiet vil det. Det er en uttalelse jeg står inne for, men sitatet må leses i sammenheng med i konteksten det ble gitt i.
Raymond Lillevik, lektor ved Nesna, har reagert på denne uttalelsen. Det samme har Arna Meisfjord, tidligere rektor ved Høgskolen i Nesna. Her vil jeg utdype litt mer hva jeg mener.
Først litt om historien: Kvalitetsreformen ble innført i 2003. Den ga norske universiteter og høyskoler større faglig og organisatorisk frihet. Reformen bidro til at vi innen høyere utdanning fikk et system for tilsyn og akkreditering. NOKUT ble opprettet som et uavhengig kvalitetssikringsorgan for å påse at utdanningskvaliteten ble ivaretatt. Det er viktig å ta vare på kjernen av det tillitsbaserte systemet vi har etablert, fordi det bidrar til at befolkningen kan ha tillit til at utdanningen i Norge holder en viss kvalitet.
Siden den gang har det vært et grunnleggende prinsipp at NOKUT gjør sine faglige vurderinger uavhengig av Kunnskapsdepartementet og departementets politiske ledelse. Det gjelder også når vi har fått en søknad fra en institusjon som ønsker å oppnå universitetsstatus. Det er kvaliteten som er det avgjørende om søknaden godkjennes eller ikke. Dette har fungert veldig godt i 20 år.
Ekspertgruppen som nå har sett på kravene for universitetsakkreditering la frem sine anbefalinger for noen uker siden. I rapporten sin skriver de at "en uavhengig, faglig, ikke-politisk vurdering skal ligge til grunn for en beslutning om å oppnå universitetsstatus." De understreker at kriteriene for å bli universitet og de faglige fullmaktene som følger med dette bør fastsettes politisk gjennom lov og forskrift, men at den endelige beslutningen om institusjonskategori bør fattes av NOKUTs styre – ikke gjennom kongelig resolusjon slik som i dag. Det er en presisering av at den faglige vurderingen alltid skal være avgjørende, og det er en forenkling av prosessen for å bli et universitet.
NOKUT mener det er en god anbefaling, og det var mitt hovedpoeng i samtalen med Khrono. Det handler om at universitetsstatus bør være noe man kan oppnå dersom man er på et godt nok faglig nivå til å bære det ansvaret statusen innebærer. For å kunne bli universitet gjøres det vurderinger av om institusjonen oppfyller krav til blant annet utdanning, forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling. Det vil være en styrke at en slik vurdering gjøres helt uavhengig av politiske interesser, slik at det ikke er tvil om at det er det faglige som er det avgjørende.
Formelt sett, slik systemet fungerer i dag, kan man beslutte politisk at en institusjon som møter universitetskriteriene, og har fått positivt vedtak hos NOKUT, likevel ikke blir universitet ved å la være å fremme en kongelig resolusjon. Kongen og departementet har imidlertid ikke anledning til å overprøve et negativt akkrediteringsvedtak fra NOKUT.
For å si det på en litt annen måte: Det burde ikke være politisk beslutning som avgjør om en institusjon kan bli universitet eller ikke, uavhengig av om dette er i Oslo, på Innlandet eller på Nesna. Ved at vurderingen og avgjørelsen gjøres av en faglig uavhengig aktør kan samfunnet ha tillit til at det er kvaliteten som er det avgjørende. Det skaper legitimitet, og det vil også være gunstig for den institusjonen det gjelder.
På samme måte mener jeg at det ikke burde være politikere i Oslo som bestemmer om utdanningsinstitusjoner skal opprette eller legge ned studieprogrammer eller studiesteder. Det burde være opp til institusjonene selv å ta den avgjørelsen, basert på sine egne vurderinger om hva de mener er riktig for seg og regionen de holder til i. Det er institusjonen som har best kjennskap til sine forhold og hva som skal til for at de kan ivareta og videreutvikle kvaliteten i alle sine utdanningsprogrammer.
Dette innlegget ble først publisert i Khrono 2. februar