Når samfunnet endrer seg, må utdanningssystemet følge med
Denne våren har det pågått en debatt om hvordan det står til med kvaliteten i norsk høyere utdanning. Bakteppet er de godt kjente fuskesakene til nå to avgåtte statsråder.
Dette er også utgangspunktet for Eva Grindes kommentar i DN, hvor hun blant annet er kritisk til antallet masterprogrammer som tilbys i Norge og kvaliteten på disse.
Ved norske høyskoler og universiteter tilbys det over 1500 masterprogrammer. Det er legitimt å spørre om man trenger så mange, men hovedsaken er at flere av dagens unge ønsker høyere utdanning på mastergradsnivå, samtidig som arbeidslivet etterspør kompetansen. Samfunnsutfordringene vi står overfor blir stadig mer komplekse, og det fordrer større grad av spesialkompetanse. Dette er ikke et særnorsk fenomen, sammenlignet med andre land det er naturlig å se til har vi i Norge en lavere andel kandidater med master- og doktorgrader.
Det er opp til utdanningsinstitusjonene selv å påse at alle utdanningene de tilbyr oppfyller lovpålagte krav til kvalitet. NOKUTs rolle i dette systemet er å føre ekstern kontroll på vegne av myndighetene og samtidig bidra til utvikling av utdanningskvaliteten.
Med over 1500 masterprogrammer vil det alltid være en del variasjoner og enkelte programmer som ikke er gode nok. NOKUT har også ved flere anledninger trukket tilbake akkrediteringen til utdanninger som ikke holder det nivået de skal. Likevel er vår opplevelse er at det generelt sett jobbes godt med utdanningskvaliteten ved institusjonene. Denne opplevelsen ser det ut til at arbeidsgivere deler. I NIFUs Arbeidsgiverundersøkelse som ble lagt frem tidligere i år kom det frem at norske arbeidsgivere er fornøyde med nyutdannedes kompetanse og ferdigheter, noe vi også har sett i undersøkelser NOKUT har gjennomført.
Videre mener Grinde at det opprettes mange masterprogrammer fordi utdanningsinstitusjonene må gjøre dette for å kunne få universitetsstatus. Det er feil.
For selv å kunne opprette mastergradsprogrammer må institusjonene ha universitetsstatus eller egne doktorgradsprogrammer innen samme felt. For å bli universitet må man søke NOKUT om universitetsakkreditering. Når vi mottar en slik søknad, gjøres det en vurdering av om institusjonen oppfyller alle krav gitt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT. Det gjelder blant annet krav til utdanning, forskning og formidling. Hovedpoenget er at institusjonene må ha god nok kvalitet til å bære ansvaret universitetsstatusen gir, ikke hvor mange masterprogrammer de tilbyr.
For tiden pågår det et arbeid med å fornye universitetskriteriene. Det er fornuftig med en oppdatering, men institusjonens evne til å sikre og utvikle kvalitet må fremdeles være det avgjørende.
Samfunnet er i endring, og det er naturlig at utdanningssystemet også endres. Da jeg selv studerte hørte jeg fra professorene om hvor mye bedre alt var før, og hvor dumme studentene nå var blitt. Sokrates skal ha sagt noe lignende i sin tid, og dette hører sikkert også dagens studenter. Men det er like feil nå som det var for 30, 100 og 2450 år siden. I NOKUT-undersøkelsen Studiebarometeret kommer det frem at de fleste studenter velger utdanning med utgangspunkt i sin faglige interesse.
Jeg mener vi kan ha tillit til kvaliteten i norsk høyere utdanning, men det er det viktig å understreke at vi må stille høye krav til kvalitet og at disse ikke senkes i møte med alle mulig andre hensyn. Derfor er det bra med en debatt om kvalitet i høyere utdanning, og med det får vi kanskje også mer skjerpede institusjoner, studenter og myndigheter.
Dette innlegget ble først publisert i DN tirsdag 14. mai