Vi må styrke det internasjonale samarbeidet innen høyere utdanning for å håndtere den negative effekten av pandemien
Når vi snart runder pandemiens første år i Norge, er det på tide å gjøre seg noen refleksjoner om hvordan vi best kan forberede høyere utdanning for uforutsette kriser som Covid-19. Mye kan løses lokalt og nasjonalt, men vi kommer hverken gjennom denne eller fremtidige kriser uten globalt utdanningssamarbeid.
Selv om UH-institusjoner og lærekrefter det siste året har lagt ned en innsats uten sidestykke i å utvikle og ta i bruk nye og innovative læringsformer, sliter fortsatt sektoren med utfordringer knyttet til mobilitet, opptak, godkjenning av utenlandsk utdanning og kvalitetssikring av studier. Ofte befinner både NOKUT og UH-institusjonene seg i ukjent farvann – hvordan sikre kvaliteten i studier som bokstavelig talt over natten gikk fra klasseromsundervisning til heldigitale læringsformer? Hvordan ta opp utenlandske studenter som ikke har avlagt avsluttende eksamener og fått vitnemål fra videregående, eller innpasse studiepoeng og godkjenne grader oppnådd med heldigitale eller blandede læringsformer? Internasjonalt er det fortsatt mange utdanningssystemer som ikke anerkjenner slike grader, og i mange land er man – ofte med rette – skeptiske til kvaliteten i heldigitale studier gjennomført i utlandet.
Behov for styrket multilateralt samarbeid
Høyere utdanning er uten sammenligning den mest internasjonaliserte av de ulike utdanningssektorene – ja, kanskje en av de mest internasjonaliserte samfunnssektorene overhodet. Derfor er det bare gjennom styrket internasjonalt samarbeid vi kan sikre gjenoppbyggingen av en mer bærekraftig og motstandsdyktig sektor etter krisen, og det har vært viktig for NOKUT å intensivere samarbeid med aktører som Europarådet, UNESCO og andre internasjonale organisasjoner.
Tanken om å dele kunnskap og erfaringer der vi er internasjonalt ledende, og lære der andre har kommet lenger enn oss, er imidlertid langt fra ny eller enestående. Takket være langsiktig internasjonalt samarbeid har vi allerede til rådighet noen av virkemidlene vi trenger for å motvirke utfordringene pandemien har påført utdanningssystemet.
I juni ble Norge første land i verden til å slutte seg til UNESCOs nye globale konvensjon om høyere utdanning. Globalkonvensjonen har blant annet bestemmelser om godkjenning av utenlandske utdanninger oppnådd gjennom digital læring, og land som slutter seg til konvensjonen forplikter seg til å etablere kvalitetssikringsmekanismer for slike læringsformer. Nylig bidro vi også til utgivelsen av UNESCOs håndbok for godkjenning av utenlandsk utdanning. Basert på mangeårig erfaring og kunnskap, har vi bidratt med råd om rettferdige og transparente godkjenningspraksiser, rettet mot UH-institusjoner, godkjenningsmyndigheter og beslutningstagere verden over.
Lære fra flyktningkrisen
Covid-19-pandemien blir trolig ikke den siste krisen i vår tid som rammer høyere utdanning, men den er heller ikke den første. For bare noen år siden traff flyktningkrisen Europa, og felleseuropeisk innsats var helt nødvendig for å kunne sørge for at flyktninger fikk tilgang til arbeid og til videre utdanning. Bare slik kan de ta del i den samfunnsmessige og økonomiske utviklingen i sine nye hjemland og kanskje en dag til gjenoppbyggingen av landene de var tvunget til å forlate.
Mange måtte forlate sine hjemland i hast og kom hit bare med det de stod og gikk i. Mangelfulle utdanningspapirer var derfor et problem som tidlig meldte seg, men ved hjelp av NOKUTs kvalifikasjonspass har mange likevel klart å finne relevant arbeid eller ta videre utdanning. Inspirert av mellomkrigstidens Nansenpass, var ideen bak kvalifikasjonspasset å utstyre flyktninger som mangler utdanningsdokumenter med en rådgivende uttalelse om utdanningsbakgrunn og språkkunnskaper. Kvalifikasjonspasset bygger på en nøye utviklet metodikk basert på analyser av all eksisterende dokumentasjon kombinert med et strukturert intervju. Siden 2015 har metodikken blitt tatt i bruk av Europarådets kvalifikasjonspass for flyktninger (EQPR) – som Bolognaprosessens ministermøte nylig ga sin tilslutning til – og senest i global regi av UNESCO.
Bare 3 prosent av verdens flyktninger har tilgang til høyere utdanning, og FNs høykommissær for flyktninger har satt som mål å øke andelen flyktninger i høyere utdanning til 15 % innen 2030. Etter å ha gjennomført en vellykket pilot i Zambia, ønsker UNESCO å involvere flere land i piloteringen av kvalifikasjonspasset, blant annet Irak, India, Sør-Afrika, Brasil og Marokko, med målsetningen om å etablere et globalt mobilitetsverktøy for flyktninger. UNHCR har også tatt til orde for å bruke kvalifikasjonspass som verktøy til å identifisere helsepersonell blant flyktninger som kan bidra inn i staters innsats mot Covid-19.
Pandemiens konsekvenser og muligheter
Kvalifikasjonspasset er et konkret eksempel på gode fremskritt som ikke bare kommer flyktninger til gode, men som bidrar til kapasitetsbygging i høyere utdanning for å takle krisesituasjoner og bedre sosial integrasjon. Med Covid-19-pandemien er problemene omfattende og akutte i mange lands utdanningssystemer – globalt risikerer nå over syv millioner studenter å droppe ut av høyere utdanning.
I alle land sliter studenter med tilgang til fjernundervisning, med sosial isolasjon og økonomiske problemer. Pandemien har forsterket svakheter og ulikheter på tvers av skillelinjer i teknologi, kjønn, sosial status og utdanning, særlig i deler av verden som allerede er rammet av kriser. Det sier seg selv at de sosioøkonomiske effektene rammer langt flere enn dem som har fått studiene sine avbrutt, og det vil kreve global innsats for å komme tilbake dit vi var før pandemien. NOKUT vil fortsette sitt arbeid nasjonalt og internasjonalt for at kvalitet og mobilitet i høyere utdanning ikke blir skadelidende på sikt – og for å bli bedre rustet for fremtidige kriser.