Behov for tettere kontakt mellom akademia og arbeidslivet
I forrige uke la NOKUT fram en undersøkelse om samarbeidet mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet. Funnene her er ikke overraskende, men ikke mindre interessante av den grunn. Hovedinntrykket er at arbeidslivsrelevansen ikke oppleves som noe problem ved universitetene og høyskolene, selv om det anerkjennes at det kan gjøres mer for å styrke relasjonen til arbeidslivet. Uavhengig av om det gjelder profesjonsutdanninger eller klassiske universitetsfag, gir undervisere og studieledere samme positive vurdering av relevansen til studieprogrammene de er tilknyttet. Arbeidsgiverne på sin side ønsker seg raskere omstillingsevne for å dekke arbeidsmarkedets behov. Dette bildet ble bekreftet på frokostmøtet vi arrangerte 30. april, Arbeidsliv + høyere utdanning = sant?
Det er tre punkter jeg har lyst til å kommentere i lys av undersøkelsen: Hvordan sikre det faglige innholdet i utdanningene, hvordan få en god utdanningsportefølje og til slutt hvordan kan eventuelt rådene for samarbeid med arbeidslivet bidra til dette?
Det er for det første rom for å jobbe mer systematisk med å sikre at det faglige innholdet i utdanningene er relevant for arbeidslivet. Jeg tviler ikke på at mange fagmiljøer jobber godt med å sikre en utdanning som er oppdatert og utviklet i samarbeid med private og offentlige arbeidsgivere. Men: Undersøkelsen vår viser at det i stor grad er ildsjelene som driver dette arbeidet fram, og at det er lite påtrykk fra ledelsen for at slikt arbeid skal prioriteres. Det er grunn til å være bekymret når vi ser hvor lite planmessig arbeid som foregår. Drahjelpen fra myndighetenes side er heller ikke spesielt sterk. Finansieringsmodellen og andre incentiver fører til vesentlig større påtrykk for å prioritere forskning, foran både arbeid med undervisning og relevans.
For det andre må det jobbes mer systematisk for å sikre at utdanningsporteføljen er relevant og riktig sammensatt. Ledelsen ved universitetene og høyskolene må generelt ta større strategisk ansvar for å sikre og utvikle utdanningsporteføljen ved egen institusjon. Porteføljen må reflektere både institusjonens faglige styrke og arbeidslivets behov. Det sier seg selv at dette krever tett kontakt med arbeidslivet. Om kandidatene får jobb eller ei, er ikke et tilstrekkelig relevanskriterium. På grunn av de lave ledighetstallene de siste årene har nesten alle som har tatt høyere utdanning fått jobb kort tid etter at de har vært ferdige med utdannelsen.
Til slutt en kommentar til rådene for samarbeid med arbeidslivet og funksjonen deres framover. Undersøkelsen tydeliggjør at disse rådene nå har liten påvirkning på utdanningen, verken på innholdet eller på porteføljesammensetningen. Det er derfor grunn til å revurdere organiseringen og funksjonen deres. Kanskje mer fagspesifikke råd kunne bidratt mer til relevansarbeidet enn dagens institusjonsråd, som ved de største institusjonene nødvendigvis må dekke veldig mange fagfelt/sektorer? Uansett er det viktigste at arbeidslivet aktivt involveres i arbeidet med å utvikle utdanningene, både når det gjelder faglig innhold og porteføljesammensetning. Dette forutsetter selvfølgelig også at arbeidsgivere er villige til å bruke nødvendig tid på dette arbeidet.
Klarer vi alt dette bedre enn i dag, tror jeg vi vil se både mer fornøyde arbeidsgivere og universiteter og høyskoler. Og ikke minst: Studentene vil få med seg en mer relevant utdanning på veien ut i arbeidslivet.